Modul i NITOLs ODL-tilbud, fra
HSH
Kursleksjonene er forfatters eiendom. Som kursdeltaker
kan du fritt bruke leksjonene til eget personlig bruk. Kursdeltakere
som ønsker å bruke leksjonene f.eks til undervisning
eller kursformål må ta direkte kontakt med forfatter
for nærmere avtale.
Copyright: Harald Haugen/NITOL
- bør være kjent begrep i utdanningsmiljøer på alle nivå, med røtter helt tilbake til de klassiske grekere. I dag forbinder en det helst med læren eller vitenskapen om oppdragelse eller undervisning. Her skal vi altså prøve å knytte det til de spesielle vilkår som gjelder for et relativt nytt og moderne begrep, åpen læring. Vi kommer ikke til å gi noen innføring i tradisjonell pedagogikk, men satser på at de fleste av studentene på dette kurset har et grunnlag med seg fra lærerutdanning, pedagogisk seminar e.l. Vi skal ta for oss det som er spesielt for åpen læring. Under vegs legger vi opp til å praktisere ulike pedagogiske tradisjoner, slik at ikke bare innholdet, men også presentasjonsformen for disse leksjonene illustrerer noe av de vi skal lære og utveksle av kunnskaper om pedagogikk i åpen læring.
Denne første leksjonen skal i så måte representere noe av det mest primitive i åpen læring, den enkle formen hvor en ganske enkelt skriver ned en tradisjonell leksjon som et kompendium og distribuerer dette til studentene. Jeg som lærer har riktig nok hatt anledning til å utforme kompendiet ved hjelp av moderne tekstbehandling, har kunnet kopiere deler av innholdet fra tidligere arbeider, kanskje stjele fra andre eller bruke offentlig tilgjengelige tekster via datanett. Jeg har kunnet flytte og redigere teksten, sette inn figurer, tabeller o.l. Men innhold og struktur er relativt tradisjonelle, hvor en leser linje for linje fra venstre mot høyre, som en vanlig bok. Jeg kan gjøre akkurat det samme for en vanlig forelesning på høgskolen. Kanskje et ferdig skrevet kompendium gjør innholdet noe lettere tilgjengelig - undervisningen mer åpen - men åpen læring kan vi knapt kalle det av den grunn.
Nå har vi riktig nok modernisert distribusjonen - forvansket den vil kanskje noen si - ved å ta i bruk moderne informasjonsteknologi. Dere har hele leksjonen tilgjengelig i nesten samme øyeblikk som jeg legger den inn på den elektroniske konferansen/Internett - forutsatt at teknologien virker og at dere er klare for å ta imot lærestoff akkurat da. Der er også en mulighet for å bearbeide teksten videre - hva nå hensikten måtte være med det. Det kan f.eks. være aktuelt i forbindelse med øvingsoppgavene som kommer til slutt, hvor det kan være grunn til å klippe inn svar direkte fra leksjonen. Viktigst er det nok likevel at dere har tilgang til lærestoffet der dere befinner dere akkurat nå, langt borte fra foreleseren som sitter på en holme vest i havgapet, at undervisningen er gjort fleksibel, åpen og tilgjengelig for langt flere enn de studentene som oppholder seg her ved høgskolen. Dere kan også selv velge tidspunkt for å ta i mot leksjonen, og innenfor visse rammer bestemme når dere vil arbeide med den, svare på oppgaver etc.
Flere av dere er altså fjern-studenter i begrepets tradisjonelle betydning. Og pedagogikken er foreløbig tradisjonell, både i struktur og i utarbeiding av framstillingen. Dere kunne like gjerne ha mottatt dette kompendiet som papir-kopi i posten, og lest det når det kom fram. Det ville ha tatt litt lengre overføringstid, men ellers ikke gjort noen forskjell - bortsett fra at en kunne unngå tekniske vansker. Øvingsoppgavene kunne dere også ha arbeidet med på papir, og sendt tilbake med post.
Skal vi snakke om noen egen pedagogikk, så
må vi utnytte mer av den nye teknologien, de mulighetene
til å skape et elektronisk læringsmiljø som
gjør at denne formen for undervisning kan bli minst like
effektiv som tradisjonelle former, enten det nå gjelder
i klasserommet eller for fjernstudenter. Det er noen av disse
metodene vi skal ta for oss, og da spesielt de som kan utnyttes
i åpne og fleksible læringstilbud. Vi kommer ikke
til å ta for oss alle aktuelle medier som kan nyttes i åpen
læring, men legge hovedvekten på de metoder som utnytter
informasjonsteknologi (IT) og elektroniske nettverk. Da bør
vi kanskje først klargjøre hva vi mener med åpen
læring, og hva som er bakgrunnen for den situasjonen vi
har i dag, i 1996.
Med utgangspunkt i den norske geografien, er det naturlig at fjernundervisning har en lang historie her i landet. Spesialsierte og generelle fjernundervisningsinstitusjoner, brevskoler o.l,. har gjort en stor innsats gjennom aktuelle utdanningstilbud for elever og studenter som ikke kan eller ikke ønsker å følge tradisjonelle utdanningsveier. Denne forma for utdanning har likevel liten tradisjon i universitets- og høyskolesystemet. Det nærmeste en har kommet, er en rekke desentraliserte og spesielt tilrettelagte kurs- og utdanningstilbud innenfor ulike fag- og yrkeskategorier. Blant annet innenfor lærarutdanningen har det vært tradisjon med etter- og videreutdanningskurs ute i distriktet, innen de fleste fag- og emneområder med relevans til skolen.
Viktigste kjennetegn på fjernundervisning er at dette er undervisning der lærer og elev/ student er atskilt i tid og rom. Dette er kjernen både i nasjonal og internasjonal definisjon av begrepet. Det er definert ut fra tradisjonelle brevskoler, fra radio- og fjernsynsopplegg, der en sender ut undervisning fra et senter til studenter som er spredt på ulike steder. I mange kretser ønsker en å beholde dette internasjonale begrepet og definisjonen for å kunne skille det ut fra andre undervisningsformer.
Norsk - og for den del også internasjonal - akademisk tradisjon tilsier at den som ønsker å studere eller ta høyere utdanning, skal gjøre dette gjennom nærvær og deltaking i et akademisk miljø. De fleste faglig ansatte ser fremdeles fjernundervisning og fleksible opplegg som noe mindreverdige i forhold til deltaking på tradisjonelle forelesinger, kollokvier eller klasseundervisning i lokalene til universitetet eller høgskolen. Dette er fakta som gjør at det tar tid å legitimere organisasjonsformer som har fjernundervisning som ett av sine mål - særlig når det gjelder grunnutdanning. Her har faktisk utdanningsdepartmentet gjort et vedtak om at grunnutdanning ikke skal kunne gis som fjernundervisning
Dette er et begrep som har fått spesielt gjennomslag de siste åra, som en videreføring av tradisjonell fjernundervisning, og med større forankring i høgre utdanning. For det første fokuserer en mer på læring enn på undervisning; det er tross alt læringseffekten som er det vesentligste, ikke hvordan det undervises. For det andre legger en vekt på at læring / undervisning skal vera tilgjengeleg når og der det er behov for det, både eksternt, utenfor institusjonen, men også internt. Dette skal føre til åpnere studier, lettere tilgang for de som har behov og lyst til å ta høgre utdanning.
En av støttepillarene i denne trenden er nasjonal og internasjonal satsing på livslang læring, der en legger opp til å dekke noen av de behov for faglig oppgradering som den raske utviklingen i samfunnet medfører. Det begynner etter hvert å bli akseptert at grunnutdanning bare er en tidsavgrenset inngangsbillett til yrkeslivet, og at det vil være et stigende behov for etter- og videreutdanning på alle nivå, innen en rekke yrker. Da er det også stort behov for åpne og fleksible læringstilbud som kan være tilgjengelig der og når det er ønsket, på arbeidsplassen, hjemme, ute i distriktet eller i tilknytning til utdanningsinstitusjoner.
Åpne læringsprogrammer oppstår gjerne på to ulike måter:
Den første varianten er lettest å komme igang med, den andre gir størst utfordring til fagpersonalet. I begge tilfeller ligger det store utfordringe i å finne fram til formidlings- og presentasjonsformer som både legger til rette for effektiv læring, og som er økonomisk forsvarlig i den gitte situasjonen. Mange miljøer arbeider etter hvert med slike utfordringer, med ulike vektlegging på faginnhold, teknologi, metodikk og pedagogisk grunnlag. I dette kurset er målet å formidle kunnskap og erfaringer om den pedagogiske delen, uten at en helt kan frigjøre seg fra å ta hensyn til de andre faktorene. Spesielt vil vi se på hvordan ny teknologi kan utnyttes til pedagogiske formål - eller for å sitere KUFs IT-plan for 1996-99: Vi skal bruke (IT) for å lære.
Dette området er ikke noe særnorsk fenomen,
men en internasjonal trend hvor bl.a. EU satser stort i flere
programmer på utvikling, forskning og bruk av "ODL"
eller "OFDL" - "Open (Flexible) and Distance Learning".
Her har de tydeligvis valgt å ta med alle nøkkel-ordene
for å unngå diskusjonen om hva som er det viktigste
med denne formen for læring og utdanningstilbud. For NITOL-prosjektet
har samarbeid og koordinering mellom institusjonene vært
en viktig faktor for å oppnå både rasjonalisering
og utvidet service mot samfunnet utenfor.
I forbindelse med åpne læringstilbud er det ikke bare studenter og elever/mottakere som kan inngå i fleksible løsninger. Også giverne av utdanning kan inngå åpne relasjoner, ved at det er flere kilder og mottakere i nettverk av undervisning og læring. Dette passer for samarbeid mellom flere institusjoner, hvor fagfolk knyttet til ulike høgkoler og universitet kan samarbeide om felles studietilbud, enten det nå er etter meny-prinsippet eller som spesialbestilling. Da kan en i større grad utnytte ekspertise der den finnes, ledig kapasitet der det finnes og dele av arbeidsbyrder der en har sammenfallende interesser. Dette er en av kjernetankene bak ideen om et Norgesnett av høgre utdanningsinstitusjoner. I vårt vesle land kan vi ikke ha ekspertise på hvert nes, vi må lære oss til å samarbeide og utnytte hverandres spesialiteter i stedet for å konkurrere innbyrdes.
Denne formen for samarbeid kan også være en viktig faktor for å gjennomføre åpne læringstilbud, ved at en kan utveksle hele eller deler av kurs mellom institusjoner, sik at studentene ved hver enkelt institusjon får adgang til et breiere studietilbud. For å få dette til å fungere i praksis er det viktig at kursforfattere og veiledere er kjent med og utnytter aktuelle pedagogiske løsninger for denne type formidling. Vår erfaring tilsier at dette er noe forskjellig fra tradisjonelle klasseroms- eller auditorieforelesninger. Særlig når en arbeider med distribuerte modeller er det viktig med avklaring av ansvarsforhold, hvem som har total-asvar for hvert kurs, arrangerer eksamen etc.
Elektroniske nettverk er høgst aktuelle som formidlingsteknologi, i første rekke fordi det er forholdsvis enkle og billige i drift. De har også etter hvert fått stor utbredelse og blir stadig mer vanlig tilgjengelige, både på institusjoner og fra hjemme-PC'er. Det er imidlertid viktig at potensialet som ligger i IT og nettverk blir utnyttet, at en ikke bare bruker utstyret til å formidle grå og kjedelig tekstbasert informasjon (slik som første del av denne forelesningen!). En må minimum kunne kreve at det kan formidles formaterte dokumenter, dvs. tekst med innslag av kursiv, feit skrift, figurer, tabeller osv. Det er også rimelig å forlange at det kan formidles andre effekter, som farger, lyd, modeller, hjelpe-programmer, animasjon, evt. video, hyperstrukturer osv. Med dagens teknologi må vi også forlange å kunne skrive og lese norsk, med både æ, ø og å.
Andre medier kan selvsagt også være aktuell som formidlingsteknologi for distribuert og åpen læring. Det ser imidlertid ut til at disse mediene etter hvert vokser sammen, de integreres til de som gjerne bli kalt multimedia.
Dere er nå selv med på fortsettelsen av det prosjektet som er viktigste bakgrunn for de pedagogiske erfaringer vi skal formidle, nemlig NITOL. Organisering og bakgrunn for dette finner dere en kort-versjon av i Kurskatalogen for V/96. Vi skal ikke terpe særlig mer om selve prosjektet, men bare nevne noen av de erfaringer vi har fått med oss. Mer informasjon om NITOL finnes også på Internett, f.eks. via www.idb. hist.no/kurs.
Kurstilbudene som har vært gitt de to årene prosjektet har eksistert, i 1994 og '95, har hele tiden vært basert på utvikling av nye ideer i kombinasjon med gammel erfaring. Vi har vært klar over at innholdet i kursa er det vesentligste for å føre studentene fram til eksamen, men har samtidig også prøvt ut ulike måter å organisere og formidle undervisningen på. Evaluering i form av spørreskjema til studenter og lærere hvert semester har gitt verdifull tilbakemelding om hva som er positivt og negativt ved ulike opplegg. Dagens metoder er vesentlig forskjellige fra det vi praktiserte V/94.
Fagstoffet, forelesningene, har stort sett vært formidlet via elektroniske konferanser, som formaterte vedlegg, laget i MS-Word, i PowerPoint e.l. Mange timers diskusjoner har vært viet til teknologi og aktuelle programvarer til formdilingtjenesten. Detaljer skal vi la ligge til seinere leksjoner, men bare være klar over at de er en praktisk forutsetning for at vi i det hele tatt skal kunne praktisere noen pedagogikk og åpen læring. Hvordan de utnyttes, er det viktigste.
Siden vi er flere faglærere fra 4 ulike institusjoner har vi også praktisert vår pedagogikk og fagundervisning på ulike måter. Dere skal, som tildigere nevnt, få erfaring med en del av disse metodene og de prinsippene vi har lagt til grunn. Forhåpentlig skal dette da oppleves som en utvikling mot mer avanserte metoder og mot bedre utnytting av eksisterende teknologi.
Et sentralt mål for oss har hele veien vært å skape et elektronisk læringsmiljø, et virtuelt klasserom, der elever, lærere og evt. andre eksperter, kan diskutere det fagstoffet som presenteres. Til dette formålet har det i tillegg til materiellkonferanser for lærestoffet, vært etablert diskusjonskonferanser for hvert kurs. Disse har vært mer eller mindre vellykket fra kurs til kurs, uten at vi helt kan forklare hvorfor. Det er helt sikkert avhengig av at kurslæreren tar initiativ til å få igang diskusjonene, hvilke utfordringer han gir og hvordan studentene reagerer. Det ser også ut til å avhenge av tema og kursinnhold, og i noen grad av hvor mange som tar det spesielle kurset. Der ser ut til å være en 'kritisk masse' som må overskrides for at diskusjonslysten skal utvikles og være selvdrivende. Det er også tydelig at enkelte studenter er aktive - noen til og med svært aktive i diskusjoner - mens andre er helt eller delvis passive. På evalueringsskjemaene uttrykker mange at de ikke har tid til slike aktiviteter, men at de hadde god lyst til å delta.
En av tankene bak diskusjonskonferansene var at dette skulle være et forum for utveksling av den kunnskap som hver avdeltakerne sitter inne med. Dette er spesielt fruktbart når det er kurs med 'voksne' deltakere som har lang og viktig erfaring relatert til det aktuelle fagområdet på kurset. Det som da samles av kunnskap på konferansen i løpet av semesteret kan utgjøre en viktig kilde å øse av for andre deltakere. Her er det faktisk snakk om en kunnskapsbase under utvikling, som er et selvstendig produkt av kursvirksomheten. Dette kan også være en pedagogisk faktor som vi skal komme tilbake til i senere leksjoner.